Profesjons-ferdigheter og yrkes-etiske dilemmaer

Gjennom Erik Otto Lund, rektor ved Gressvik ungdomsskole, fikk vi innblikk i hva skolens syn på den profesjonelle lærer er. Han fortalte oss også at læreryrket ikke er skapt for alle, og man har ikke råd til å slippe til folk som egentlig burde gjort noe annet. Dette er noe jeg mener man bør tenke litt over. Det er faktisk ikke alle som passer inn i alle roller i samfunnet, og man bør se til at riktige personer finner de riktige jobbene. Dette gjelder også læreryrket. Som man sier, litt satt på spissen; lærere gjør verdens viktigste jobb. Selv om dette ikke er vitenskapelig korrekt, er det et snev av sannhet i det, og noe man bør videreføre fra tanker til handling når man håndterer en eventuell klasse. Men hvordan gjør man det som en profesjonell?

Erik Otto Lund ga oss noen pekepinner på akkurat dette. Som fungerende rektor i en grunnskole har han opparbeidet seg litt kompetanse på dette området. Han startet med å gi oss stikkordet: oppdraget. Dette sier han at der det viktigste man bør tenke over som lærer. Man bør til stadighet komme tilbake til spørsmålet: hvilke oppdrag er det vi som lærere har?

Han kunne fortelle oss at kriterier han stilte til dette var at han ønsket at lærere hadde oversikt over opplæringsloven og kunnskapsløftet (som han tilegnet navnet en lærers bibel). I kunnskapsløftet bør man kunne både den generelle delen, fagplanen og læringsplakaten. Sistnevnte mener han at er så sentral at som lærer bør man kunne denne på rams.

Han snakket om å tilrettelegge for den enkelte elev på den måten at man må planlegge tilrettelegging for variasjon i bruk av ulike arbeidsmåter, ulikt lærestoff, læremidler, variasjon i organisering og intensitet i opplæringa; det vil si å legge til rette for tilpasset opplæring (s 34 i K06). Alt i alt kan man sette bindeordet variasjon. Det viktigste er at man skal se enkelteleven.

Forventning om at lærere går inn for samarbeid med kolleger for drive skoleutvikling er også noe han presiserer at er viktig. Man skal være en del av en organisasjon, og vite at hver ting du gjør vil få en eller annen følge etter deg.. Hver enkeltperson har ansvar: overføring av ting til de som kommer etter deg. For å belyse dette kan eksempelet med håndheving og ikke-håndheving av regler fra lærer til lærer. Dette blir fort krøll, hvis man gjør ulike ting. Læreryrket er ikke en individualistisk jobb, man er konstruert av alle rundt deg. Regler må overholdes. Her kommer også forventningene om samarbeid inn.

Han sa at læreren skal være lederen av elevenes arbeidsfellesskap. Under dette kommer det en del momenter man kan tenke på som lærer. Du bør være en tydelig voksen sier han: mange barn klager på støy og på at læreren kommer for sent. Dessuten bør de fleste avgjørelser i klasserommet, tenker gjennom hva slags leder du er når du går inn i klasserommet eller på ulike arenaer på skolen vil jobben fungere lettere. Dette er fordi man som lærer til en klasse er en rollemodell. Det blir viktig å tenke hva dette innebærer? Han nevner at du bør være sterk faglig – at du kan faget ditt. At du er lojal i forhold ti det oppdraget som er gitt deg på den skolen du arbeider. En profesjonell lærer kjenner oppdraget sitt. At du har autoritet.

Etter denne rektoren hadde snakket fikk vi høre to historier til to ganske nyutdannede lærere. De hadde to helt ulike erfaringer, som begge ga oss sjansen til å tenke over yrket vi begir oss ut i. Det var veldig spennende og høre deres synspunkter, fordi de kan se hvordan vi har det nå, og hvilke ting som opptar oss og som vi lurer på.

Dette har vært en veldig lærerik dag. Jeg syns vi har fått lære masse om hvordan læreryrket fungere i praksis. Selv om alle opplevelser kommer til å bli forskjellige, og alle personer er ulike, er det flott å høre ting fra flere hold.

I dag har Kari Spernes lagt fram et bilde av den flerkulturelle skolen, hvor hun snakker om bl.a. identitet, kultur og foreldresamarbeid som medvirkende faktorer til en inkludering i den flerkulturelle skolen.

Ikke et nytt fenomen

Forelesningen startet med en innføring i innvandringshistorie. Kari fortalte oss at innvandring slett ikke er noe nytt fenomen, men noe som har eksistert siden mange tiår tilbake. Forskjellen er at innvandringen er økt de siste årene, og da spesielt med majoritet av pakistanske innvandrere. I Norge finnes det også vestlige innvandrere, men i motsetning til ikke-vestlige innvandrere, har antallet stått stabilt de siste årene. En andel med innvandrere som er sterkt økende er den polske gruppen. Slik informasjon er nyttig for oss lærestudenter å få innblikk i, for det er ikke kun etnisk norske vi skal undervise i skolen. Det er flere grunner til at innvandring forekommer. Mange tilfeller er grunnet arbeid, men også utdanning, familiegjenforening og flukt fra forfølgelse, krig eller fengsling. Andel flyktninger i Norge utgjør faktisk hele 2,5 %. Det er mange som er kommet til Norge, som har en drøm om og en dag vende tilbake til hjemlandet sitt.

Identitet

Videre snakket hun om identitet. Hvordan identitet skaper mennesket, og hvilke elementer som kan virke inn på ens identitet. Det ene var slekt. Det er en del barn som er flau over foreldrene sine fordi de går rart kledd eller snakker merkelig. Det er ulikt hvordan man tenker på slekt. En annen ting er nasjonalitet. Dette er ikke noe man nødvendigvis er født inn i; og dette kan illustreres ved at man har muligheten til å søke statsborgerskap. Det å være etnisk knyttet til et spesifikt samfunn vil si den gruppen du føler du hører til. Altså den gruppa du identifiserer deg med er din etniske gruppe.

Hva er morsmål var et spørsmål hun stilte oss? Språk er også med på å prege vår identitet. Det finnes både dialekter og sosiolekter. Noen dialekter har vært fine, mens andre har vært stygg. Man kan snakke annerledes pga sitt førstespråk. Språk er makt, sa Spernes. Når man ikke fullt ut besitter det språket som majoriteten har, kan det gjøre noe med identiteten din. Man vil ikke få sagt det man vil, og heller ikke uttrykt seg på rett måte. Noen innvandrere har ikke det norske ordforrådet på plass, mens andre ikke har rett uttale. Uansett hvor man kommer, er det kjempeviktig å lære seg språket. Det er viktig for en lærer å ha kompetanse på dette området, og være bevisst når en elev har behov for ekstra språkundervisning. Uten språk vil elever ha vansker for å kommunisere med klassekamerater og følelsen av utestenging kan være et faktum. 

Kjønn spiller også inn på hva som skaper vår identitet. Det er viktig i alle sammenhenger. Men som lærer bør man være bevisst på at Det ikke er likt hva man legger i kjønn i alle land. Det å være kvinne i et samfunn, er helt annerledes i et samfunn til et annet. Bare det å snakke med det motsatte kjønn kan variere i hyppighet fra land til land og en kultur til en annen. Kan man snakke sammen med det motsatte kjønn på lik linje som man gjør i Norge?

Alder spiller inn på vår identitet og har ulik betydning til ulike tider. Det å være gammel kan bety å være klok i mange land, men i Norge er det nesten sånn at jo eldre du er,  jo dummere er du. En annen ting som en lærer bør være oppmerksom på er at det å vite bursdagsdatoen sin er ikke like vanlig i alle land, som i Norge. Det er ikke sikkert at man vet hvilket år man er født. Navn er en viktig del av identiteten. Navn betyr ting på ulike steder. Barn kan ha navn som betyr noe annet i Norge enn i hjemlandet, og kan bli ertet for et uvanlig navn. Dette gjelder å være klar over som lærer. Snakk med barna i klassen om ulik språk og ulike betydninger av ord.

Når det kommer til religion er det også med på å prege identiteten. Vi kan bli kristne hvis våre foreldre er det, på lik linje som muslimer hører til Islam fordi deres familien hører til der. Dersom foreldrene er aktivt religiøse vil barna mest sannsynlig bli det, men de velger etter hvert om de fortsatt vil ha like sterk oppslutning til sitt trossamfunn som foreldrene. Vi har tendens til å sette muslimer i båser: muslimer er en ensartet gruppe. Men de er like ulike som norsk – kristne og man bør ikke sette mennesker i båser. For innvandrere kan det med politikk være vanskelig; man kan ha flyttet fra et land hvor politikk har betydd krig, og vært vanskelig. Dessuten kan ytterpunkter på kropp og hudfarge være med på å prege identiteten.

Foreldresamarbeid

Hun ga oss informasjon om ulike typer identitet og kulturforskjeller og en ting som jeg mener er veldig viktig: foreldresamarbeid. Dette er kanskje spesielt viktig når foreldrene er innvandrere og vant til en annen skolekultur. Kanskje deres barn aldri har gått på skole. Kanskje de ikke har innsikt i hvordan skolen fungerer. Det er viktig for en lærer å orientere foreldrene med hva som foregår på skolen og dra de inn i miljøet til de andre foreldrene. Kari viste oss et spill som jeg vil bruke som eksempel på hva man kan gjøre for å inkludere foreldrene til en gruppe. ”Samspill” het spillet. Det gikk ut på å bedre samarbeid med foreldrene og inkludere de i undervisning og hverandres barn. Et morsomt spill hvor man i foreldregrupper på fem diskuterer hva f.eks et barn på 11 år skal kunne mestre av gitte forslag. Spernes kunne fortelle at hn har opplevd stor suksess på dette området, og jeg oppfatter dette som en meget god idè.

Den inkluderende skolen. Betyr det av den inkluderende skolen må ha en ekskludering for å kunne være inkluderende?

I dag hadde vi en gjesteforeleser fra PPT kontoret i Fredrikstad som holdt foredrag om den inkluderende skolen med fokus på ADHD og autismeforstyrrelser. Han startet forelesningen med utsagnet over, for å få oss til å tenke på begrepet den inkluderende skolen. Det er ikke alle som har forutsetninger for å kunne lære med samme innlæringshastighet som andre, men skolen er nødt til å være inkluderende. Norsk skole skal være for alle, også barn med ADHD og autismeforstyrrelser. Hvordan gjør vi dette på best mulig måte? Begrepet tilpasset opplæring står sentralt i norsk skole, men hvis skolen var så tilpasset som vi skulle ønske, hadde det virkelig vært nødvendig å kalle noe for tilpasset opplæring?

Når slutter den inkluderende opplæringen, og når begynner spesialpedagogikken? Det er et vanskelig skille, som man er nødt til å kjenne eleven for å kunne angi.

All atferd har en fortelling

Foreleseren, Thomas Jørgensen, sa også at all atferd har en fortelling. Det finnes ikke historieløs atferd. Noen ganger er den veldig tydelig. Som hvis man utbryter at: ”jeg er sulten”. Mens det å legge seg ned å sprelle med armer og bein er ikke så akseptert. Det kan bety at det er så slitsomt inni hodet til vedkommende av alle de mange sanseinntrykk som kommer inn.

Perspesjon

Det å holde tritt med alle påvirkningene våre kan være en utfordring for elever med ADHD og autistiske trekk. Vi har vi noe som holder styr på det: persepsjon. Men den er lavere utviklet hos et barn med denne problematikken og vil trenge ekstra oppfølging. Det å vite hva som er vesentlig på akkurat det tidspunket er vanskelig for en person med ADHD å begripe? Man kan si at det er en koblingsfeil der. Et eksempel er å stå ved et gangoverfelt og det er mange biler. ADHD barnet vil kanskje ikke merke lyset fra bilen, fordi en lyd blokkerte for den andre sansen. Den viktigste jobben til hjernen er å redusere sanseinntrykk, og sitte igjen med nødvendige opplysninger til å gjøre den atferden man har tenkt til å utføre. Man må ha kognitive funksjoner for å forstå ting i livet. Men det er et skille her, som jeg vil understreke: det å forstå f. eks meningen med rødt og grønt lys er ikke vanskelig for et barn med ADHD, men for et barn med autisme er det også feil i den kognitive delen. En med ADHD-problematikk har ikke nødvendigvis lavere intelligens, i motsetning til en autistisk elev.

Hjelp til å samle tankene

Det som er viktig når man har et barn med ADHD i klassen er å hjelpe eleven til å samle tankene sine. Dette kan man gjøre ved en rekke tiltak som å hjelpe eleven til å huske på hvor bøkene er og hvilke lekser som skal gjøres til dagen etter. Man bør redusere og avgrense skole- og hjemmearbeid til det som er det beste for den enkelte elev, og man bør ikke gi langsiktlige oppgaver. Altså bør man tilpasse oppgavene etter det eleven har mulighet til å kunne oppnå. ADHD rammede personer har vansker med å fullføre oppgaver, og det blir spesielt vanskelig hvis personen får en oppgave som strekker seg over lang tid.

Fokusere på det positive

Man bør også som lærer fokusere på det positive eleven gjør. Følelsen av det å mestre er god hos alle mennesker, og vil motivere til akseptabel oppførsel og videre arbeid. Det å skryte av elever som sliter på skolen, vil styrke selvbildet og er en viktig spillbrikke for en lærer med god pedagogikk.

Uro i kroppen

Et barn med ADHD har som oftest masse uro i kroppen og vil ha behov for å bevege på kroppen. Da kan man som lærer inngå en avtale med eleven, at hvis vedkommende føler for å løpe seg en tur er det ingenting i veien for det. Dette kan man ta videre til det steget at man gjør det til en felles aktivitet, og spør de andre barna i klassen om noen vil være med å løpe noen runder rundt skolebygningen. 

Kunnskap er viktig

Det er viktig for en lærerstudent å ha kunnskap om disse områdene fordi adferdsvansker vil komme til å dukke opp i senere sammenheng. En lærer med kompetanse på området vil være bedre kvalifisert til å takle og forstå situasjoner som oppstår enn en som ikke har kunnskapen. Thomas Jørgensen nevnte en hel del tiltak man som lærer kan dra nytte av. Jeg vil komme til å se nærmere på å benytte meg av mye av dette i egen praksis og jobbsituasjon senere. F.eks vil jeg tenke på dette med uro i kroppen. Et fantastisk forslag å sende elevene ut for å løpe. Barn med atferdsvansker har ofte vansker med å bli inkludert i det sosiale miljøet i klassen. Dette kommer av at disse barna har mangel på sosial kompetanse, og vil trenge hjelp av læreren til å bedre denne. Eksempelet med å la barnet med atferdsproblemer og de andre som vil er genialt med tanke på inkludering i læringsmiljøet.

Vi hadde en gjesteforeleser fra PP – tjenesten i Fredrikstad ved navn Asbjørg Bekkevold. Hun skulle drøfte og fortelle om en inkluderende skole, tverrfaglig samarbeid - belyst ut fra et barneperspektiv. Hun snakket om hvordan er det å leve med funksjonshemning/ særskilte behov, og hadde mange eksempler grunnet en sønn med cerebral parese. Hun belyste flere saker ved eksempler fra hverdagen med denne gutten.

Hva kreves av den enkelte lærer ut ifra en forelders synspunkt?

Asbjørg ville snakke om hva som vil kreves det av den enkelte lærer å tilrettelegge for alle barn med ulike behov. Hvilken hjelp og støtte kan hentes fra det kommunale hjelpeapparatet var også noe hun tok opp, samtidig som hun nevnte at hennes sønn, på 11 år, har fått vært med på å bestemme selv hvilke verdier han skal ta tak i sitt liv. Foreldrene, har sammen med Theodor, bestemt å legge vekt på det sosiale, verdier i livet som går på delaktighet.

Theodor

Theodor har CP og er regnet som 100 % ufør. Men han har vært meget heldig, og har fått taleevnen som gjør at han kan snakke, selv om det er tungt til tider. Asbjørg fortalte at det er mange hjelpeapparater, men kun på formiddagen. Så hva skjer med leken til barnet? Jobb til foreldre? Hun stilte oss spørsmålet:

Hva er foreldre mest redd for når det kommer til sine barn?

Bekkevold forklarte oss om vonde opplevelser som ensomhet, isolasjon, depresjon, ingen venner, mangel på kontakt med andre barn, smerter og lidelse. Blir det da viktigere å lage et rom for venner og sosial kontakt enn å benytte seg av fysioterapi og andre hjelpeapparater? Hun fortalte videre at det å oppleve seg selv som deltager om en felles aktivitet er viktig. Man må føle delaktighet for å føle seg inkludert. Gi rom for deltagelse, og løsrive seg fra hjelpeapparatet, og barn vil kunne være mer delaktig istedenfor å måtte være avhengig av ulike timer til hjelpeapparater i skoletiden.

”Ta ikke fra meg leken”, var den første setningen Theodor kunne si. Han lærte seg å banne tidlig, og spytte: han var klar på at det var hans liv og at han skulle bruke sin fritid på hva han ville. Asbjørg sa også at Theodor kanskje aldri vil få en venn på den måten vi tenker på en venn. Det finnes ulike grader av vennskap, så selv om Theodor mest sannsynlig aldri vil komme til å ha et vennskap i den grad at det er kommunikasjon begge veier.

Han tilbringer tiden også tid sammen med andre funksjonshemmede, men han får ikke noen større følelse av mestring av å være med dem, enn når han er sammen med de som ikke funksjonshemmede. Dette er noe å tenke på som lærer. Det er fullt mulig å integrere funksjonshemmede barn med resten av klassen, ved å finne tiltak som kan hjelpe disse elevene med å tilnærme seg resten av klassen. Et eksempel her er at andre elever kan hjelpe de med en funksjonshemming med å lese eller skrive, alt ettersom hva den enkelte sliter med. De kan fra uke til uke, ha ulike grupper som finner på ting med denne eleven. Gjøre ting som vedkommende kan mestre til en viss grad, både med og uten hjelp.

Noe som jeg fant litt spesielt og fint er at hver dag i 15 minutter er han aktør til å skrive en logg på hvordan dagen hans har vært og hvilke opplevelser han har hatt. Da kan han fortelle om hva han har gjort på skolen, og hva han syns var bra og hva som var eventuelt dårlig. Dette kan gis tilbake som en tilbakemelding til skolen og kontaktlærer, og kan være en pekepinn på hva læreren kan gjøre annerledes.  Dette er noe jeg kan tenke meg å bygge videre på. En flott måte å få innsikt i livet til elever på, enten de har en diagnose eller ikke.

Når de skal skrive i timen, er det andre elever som gjør det for Theodor. Det er andre som barn møter han. Han får være med i leken, selv om han ikke kan utrette så mye. Han har fått nye venner som venter på han når han blir kjørt i taxien. Alt dette er kanskje i bunn og grunn viktigere enn å skulle lære ting han aldri vil få bruk for senere uansett. Derfor blir det å vektlegge det sosiale, framfor detr faglige. Dette må selvfølgelgi sees ut ifra den enkeltes behov.

Bekkevold nevnte kontekstperspektivet. Det er arenaen som barna oppholder seg i. Som lærer må man kunne kartlegge og analysere læringsmiljøet, det er viktig for å kunne holde seg oppdatert på ting som skjer i miljøet og hva som trengs for å stimulere læring og trivsel. Det viktigste for alle barn er å bli godtatt og føle trivsel. Dersom ikke dette er på plass vil det bli vanskelig å få de inn på en læringsarena.  

Et spørsmål hun stilte til slutt, og som fenget meg:

Er skolen er med på å forsterke sosiale forskjeller?

I dag har vi hatt en ekstern foreleser fra Norges Dysleksiforbund ved navn Marianne. Hun snakket om hva det vil si å ha dysleksi og språkvansker, og satte dette opp mot generelle lærevansker. Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet, sa hun, samtidig som hun fortalte oss at dysleksi rammes uavhengig av evnenivå. Det betyr at vi kan ha veldig smarte dyslektikere, sammen med svake og helt normale. Hvis man har møtt en dyslektiker, har man kun møtt en, fordi det finnes ulike grader av diagnosen. Man må ikke glemme at alle mennesker er forskjellige, og dette gjelder også når det kommer til dysleksi.

Tilleggsvansker

Marianne ga oss karakteristiske vansker for elever med dysleksi, og nevnte at det kunne være arbeidsminne, korttidsminne og lagringsminne. Hun nevnte at det finnes andre former for vansker, som ikke nødvendigvis hang sammen med dysleksi, men kunne være et tillegg. Av disse kunne hun nevne finmotorikk og gruppering. I svært mange sammenhenger kan man finne sammenheng mellom dysleksi og barn som har ADHD, allergi, spesifikke språkvansker og hos prematurbarn. Dette gjelder naturligvis ikke i alle tilfeller, men kan forekomme.

Dysleksivennelig lærer

Vi ble fortalt om hvordan være en dysleksivennlig lærer, noe jeg fant utrolig inspirerende og lærerikt. En av tingene hun tok opp, som virkelig fanget min oppmerksomhet gjaldt høytlesing. Må absolutt alle elever lese høyt? Alle elever fortjener et trygt læringsmiljø mener nå jeg, og finnes det noe mer utrygt enn å føle redsel for latter blant skolekameratene?

Det beste, som også Marianne bemerket, er å ha egne avtaler med elevene i klassen. Dette gjelder også når det kommer til det å svare høyt på spørsmål i timen. For noen elever med språkvansker er det vanskelig å få med seg hva som blir sagt, fordi ordet rett og slett blir bearbeidet senere i hjernen. Det å aldri være kapabel til å svare i timen, fordi noen elever er kvikkere til å finne svarene, vil raskt utvikle en følelse av avmakt som igjen gir dårlig selvtillit rettet mot skolearbeid. Det en lærer kan gjøre, er å snakke med eleven og avtale noen tegn som eleven kan benytte seg av når vedkommende har kommet fram til svaret. På denne måten skaper læreren trygghet, og gir hver enkelte muligheter.

En annen ting en dysleksivennlig lærer kan gjøre, er å tillegge seg en vane med å starte hver time med å fortelle hva som skal skje videre. Det er en liten motivasjonsfaktor å være delaktig i hva som skjer, og når i tillegg det finnes enkelte som sliter med arbeidsminnet sitt bør læreren snakke i korte, klare setninger og repetere hva som blir sagt. I noen tilfeller vil det gagne seg å plassere elever med språkvansker sammen med sterke, motiverte elever. Dette fordi de motiverte eleven kan viderefortelle til den svake hva som blir sagt av læreren. Dette krever at elevene er samarbeidsvillige. Dessuten er vi som lærere ansvarlige for at elevene får tatt i bruk den eller de metodene som eleven lærer best av. Det er ikke alle som får noe ut av tankekart, og det er ikke alle som liker å tegne til tekster. Men en eller annen form for innlæring vil eleven synes noe om. Og så fort innlæringen synes å fungere for eleven, vil denne eleven føle mestring og ha lyst til å lære videre.

Vi fikk noen fabelaktige tips og eksempler på oppgaver vi som framtidens lærere kan ta i bruk i vår undervisning.  Jeg kan godt tenke meg å bruke flere av eksemplene hun la frem.

Hun avsluttet med å si at man må gi elevene hjelpemidler og ressurser til at de vil føle at de mestrer. Mestringsfølelsen er viktig.  

 ”Den enkelte elev skal ikke på noe trinn og på noe område bli holdt tilbake i sin utvikling og sin læring, og han skal heller ikke på noe trinn eller på noe område bli stilt ovenfor krav om tempo og innsats som ikke svarer til hans forutsetninger”

Dette er kanskje en av de klareste definisjonene av prinsippet om tilpasset opplæring, og vi finner den i mønsterplanen for grunnskolen fra 1974. Det er en viktig formulering, fordi den forteller både om svake og sterke elever. I mange land, for eksempel USA er det viet mye oppmerksomhet til de sterke elevene og hvilke særlige utfordringer de bør få. Dette er i motsetning til Norge hvor vi har en slags omsorg for de svakeste i samfunnet.

Tilrettelagt opplæring er viktig i skolehverdagen: Det er ikke alle som har alle forutsetninger for å klare det samme, og det er da viktig med å tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Tilpasset opplæring er framtidsrettet, og er viktig for den enkeltes behov, og for at eleven skal kunne utvikle seg, og få dekket de behovene som trengs for at eleven skal lære noe.

Den enhetlig skole

TPO handler om å utvikle en skole hvor alle legger til rette for og bidrar til at alle lærer og utvikler sitt potensial gjennom deltakelse i et læringsfellesskap, sies det. I kunnskapsløftet står det under læringsplakaten at den enkelte lærer skal fremme tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter for elevene. Videre står det at skolen og lærerbedriften skal stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene i deres personlige utvikling og identitet. Alt dette går på tilpasset opplæring, og har blitt stilt i fokus i den nye læringsplanen.

Ulike teoretiske bevis

Grunnen til at mange barn og unge har behov for TPO er fordi alle er forskjellige. Det er det mange teoretiske bevis på, for hvorfor skulle det ha vært så mange ulike, hvis alle mennesker tenker forskjellig? Det finnes flere syn på dette og jeg vil nevne noen, for å tegne et bilde på hvorfor tilrettelagt opplæring er viktig i skolen.

Behavioristisk syn

Det behavioristiske synet er optimistisk: her blir det vektlagt at alle kan lære alt, det er bare innlæringshastigheten som er forskjellig. Som om mennesket er en slags ”black box” som reagerer på ytre stimuli. Ved å bygge opp assosiasjoner bit for bit kan eleven lære hva som helst. Av erfaringer fra praksis vil det å dele elevene i grupper være gunstig for en slik tenkemåte. Dersom elevene ligger på det samme nivået og har de samme forutsetningene for å klare målene vil det være enklere for læreren å undervise i en slik differensiert gruppe. Altså: nivådifferensiering.  

Piaget

 En teori som bringer inn er noe annet perspektiv er Piagets teori. Han har en kognitiv måte å tenke på, ved å ha intellektuelle funksjoner, som læring, hukommelse og tenkning i fokus. Piaget sier at for å kunne ta til seg ny læring, må det oppstå akkomodasjon. Det vil si at en får tilført ny kunnskap som man blir nysgjerrig på og likevektsprinsippet sier at det må oppstå en ubalanse i elevens hode for at akkomodasjonsprosessens skal finne sted. Ny læring som kan oppfattes av gammel kunnskap vil ikke føre til ny læring. Det vi kan si er at det er nødt til å være litt vanskelig.

Vygotsky

Hvis vi går videre å ser på Vygotskys teori, så er det den som kanskje fokuserer tydeligst på utfordringer for eleven. Det viktige: at undervisningen skjer innenfor den proksimale, altså den nærmeste, utviklingssonen. Alle barn har en viss utviklingssone for læring, men man vil ikke lære noe om man ikke har noe å strekke seg etter. Sett et barn i kontakt med en voksen, som har større fagkunnskap og eleven vil kunne strekke seg etter dette nivået. I en slik tenkning er det ikke lenger så dumt med tavleundervisning. Læreren har mer kunnskaper enn elevene, og dermed bør jo elevene også få utbytte av en slik undervisningsform.

Mange årsaker til at barn og unge er forskjellige

 Det er mange årsaker til at barn og unge er forskjellige: ulikt oppvekstmiljø, kulturelle forhold, og i det hele tatt ulike måter å kommunisere med omgivelsene på. Et vesentlig spørsmål blir ikke å forklare de forskjellene, men på hvilke måter kan elever være forskjellige på? En grunn til at vi lærer i ulikt tempo og ferdighetsgrad er fordi alle mennesker har ulik læringsstil. En læringsstil er et begrep som karakteriserer en ”egenskap” ved individet. Altså at vedkommende har visse preferanser, forutsetninger, når det gjelder måten å lære på. Det er et personlighetstrekk ved mennesket.

VAKT

Stikkordet for læringsstiler er: VAKT. Den forkortelsen kan deles opp i fire deler. Visuell læringsstil er for de som tar til seg mest kunnskap når de f.eks ser film, følger med på an PowerPoint osv. Auditive elever er de elevene som liker best å lytte, og får med seg best læringstoff på den måten. Kinestetisk læringsstil er for de menneskene som gjør som John Dewey mener er best, nemlig ”learing by doing”. De elevene som sitter å trommer med blyanten eller fikler med viskelæret er ofte taktile, og lærer best ved å plukke på ting mens de lytter.

Det er viktig å vite at læringsteorier sier noe om hvordan alle mennesker lærer, mens læringsstiler sier at hvert individ har sin måte.

Tre kriterier for tilpasset opplæring

Man kan si at det finnes tre kriterier for at det kan kalles tilpasset opplæring. Det første kriteriet er at alle lærer gjennom læringsaktivitetene som læreren tilrettelegger. De skal være lagt til rette på den måten at elevene kan føle mestringsfølelse uansett ferdighet. Det andre kriteriet er at elevene utvikler forståelse for at læring er viktig for å mestre framtidige livssituasjoner. Det er viktig å kunne holde følge med de andre elevene i klassen for å kunne fungere i samspill med de i fritimene, og for å kunne forstå at læring er viktig både senere i livet og for det sosiale som skjer akkurat nå. Det tredje kriteriet er at mangfoldet i skolens fellesskap fungerer som en ressurs som bidrar til læring for alle.

Håndtering av begrepet tilpasset opplæring

Noe jeg syns er interessant med tilpasset opplæring er måten de ulike skolene håndterer dette begrepet. Jeg har sett flere skoler med meget ulike undervisningsmetoder, uten å tilsynelatende se hva som fungerer best i praksis. En skole jeg har sett er Verket skole i Moss, som har kommet ganske langt med utviklingen av tilrettelagt opplæring. Selve skolebygningen er delt opp nokså spesielt med åpne løsninger og åpne klasserom. Dessuten hadde elevene en slags kartleggingsprøve i starten av året som skulle hjelpe elevene til å nivåinndele de. De er inndelt i alle fag, og etter en undersøkelse vi utførte viste det seg at de fleste elevene var fornøyde med en slik undervisningsmetode. De får den hjelpen de trenger, i tillegg til at læreren får mer tid til å rette fokuset på det som skal gjøres, istedenfor å hjelpe de svakeste elevene som ikke forstår. Da blir undervisningen på en måte rettet mot elevenes kompetanse og ferdigheter på et håndterlig nivå. Dette kan gjøres i forbindelse med behavioristisk tenkning; at alle kan lære alt, det er bare ulik innlæringshastighet. Siden de svake elevene antagelig vil ha lengre tid for å tillære seg ny kunnskap kan det være svært gunstig å dele alle elevene opp i grupper slik at de får arbeidet i sitt tempo. Det har vært spennende å se denne skolen sett opp mot Vigernes skole I Lillestrøm, som jeg har jobbet på, som har en litt mindre moderne undervisningsstruktur og skolebygg. Her har de en ordinær skolehverdag, uten oppdeling av klasser etter nivå. Dette synes å fungere likså greit som den litt mer ekstreme tilpassede opplæringen som finnes på Verket skole.

Læring er tilegnelse av kunnskaper, ferdigheter og holdninger og forståelse av når og hvordan disse skal brukes, slik at individet oppnår sosial aksept og tilhørighet og er i stand til å bidra positivt i sosiale sammenhenger. Og for at alle individer skal kunne mestre disse tilegnelsene og ha forståelsen av dem, er det behov for tilpasset opplæring.

Her kommer mitt ref om mobbing

I dag har vi hatt en gjesteforeleser ved navn Terje Forsberg som fortalte oss sin historie om mobbing gjennom hele oppveksten. Han reiser landet rundt, i tillegg til besøk i Sverige, og forteller om hans grusomme oppvekst som mest sannsynlig har vært medskyldig til sterk mobbing. Hans forelesning var gripende, sterk og ærlig. Og han ba om at vi skulle se etter barn som ikke hadde det så greit. Han snakket om vold i hjemmet og generelt elendige oppvekstvilkår. Han snakket om lærere som ikke hadde brydd seg, og som var mer opptatt av å gi ulike problemelever diagnoser som ADHD framfor å gripe inn i situasjonen. Han selv ble diagnostisert som evneveik og ble fortalt at han aldri kunne lære seg bokstaver eller tall noen gang. I en alder av tjue lærte han språket å kjenne gjennom bibelen, og ble religiøs. Terje har i voksen alder skrevet en bok om hans vonde barndom og traumatiske skolegang og har solgt 13.000 eksemplarer. Ved å komme til Remmen ville han nok gi oss et bilde av elever som ikke har det så bra, slik at vi som framtidens lærere kan gripe inn før situasjon blir forverret. Han skriver i boken sin: ”Gi aldri opp et eneste barn”. De er aldri for sent å bli et lykkelig barn, og det er det som er overskriften på boken hans. Terje snakket om kjennetegn vi som lærere kan se etter hos barn. Ekstrem forandring i klær og væremåte kan være tegn på problemer av annet slag, enten i hjem eller skolesammenheng.

Hans Petter førte emnet videre og fortalte om ting fra omfanger av mobbing i Norge til hvorfor man mobber. Vi diskuterte mye emner innenfor temaet mobbing i forelesningssalen, bl.a. lærere som mobber elever og kjønnsforskjeller. Er det ulik mobbing fra jente til gutt? Er det ulike tegn å se etter? Dette er et emne som vekket min interesse og fikk meg til å se tilbake på min egen skolegang. Grunnet min unge alder kan jeg fortsatt sterkt huske mobbesituasjoner som var rundt om i mitt miljø. Selv har jeg aldri blitt mobbet, men det har vært synlig for meg hva mobbeofrene har måtte gjennomgå. Det har vært ulik type mobbing fra jente til gutt, og jeg er interessert i å finne ut om dette fortsatt gjelder. Mediene har kommentert i det siste har jenter gått fra å være baksnakkende og ikke-inkluderende til å ty til mer fysisk vold enn de har gjort før. 

Noe jeg syntes var spesielt interessant var holdningene Terje hadde til norsk skolevesen. Man kan ta seg selv i å tenke; er det virkelig så ille? Overdriver han ikke litt? Men Terje har selv vært delaktig i det svekkede systemet, og fortalte oss i detalj hvordan han som offer har opplevd å ikke bli støttet av noen hold.