Vi hadde en gjesteforeleser fra PP – tjenesten i Fredrikstad ved navn Asbjørg Bekkevold. Hun skulle drøfte og fortelle om en inkluderende skole, tverrfaglig samarbeid - belyst ut fra et barneperspektiv. Hun snakket om hvordan er det å leve med funksjonshemning/ særskilte behov, og hadde mange eksempler grunnet en sønn med cerebral parese. Hun belyste flere saker ved eksempler fra hverdagen med denne gutten.
Hva kreves av den enkelte lærer ut ifra en forelders synspunkt?
Asbjørg ville snakke om hva som vil kreves det av den enkelte lærer å tilrettelegge for alle barn med ulike behov. Hvilken hjelp og støtte kan hentes fra det kommunale hjelpeapparatet var også noe hun tok opp, samtidig som hun nevnte at hennes sønn, på 11 år, har fått vært med på å bestemme selv hvilke verdier han skal ta tak i sitt liv. Foreldrene, har sammen med Theodor, bestemt å legge vekt på det sosiale, verdier i livet som går på delaktighet.
Theodor
Theodor har CP og er regnet som 100 % ufør. Men han har vært meget heldig, og har fått taleevnen som gjør at han kan snakke, selv om det er tungt til tider. Asbjørg fortalte at det er mange hjelpeapparater, men kun på formiddagen. Så hva skjer med leken til barnet? Jobb til foreldre? Hun stilte oss spørsmålet:
Hva er foreldre mest redd for når det kommer til sine barn?
Bekkevold forklarte oss om vonde opplevelser som ensomhet, isolasjon, depresjon, ingen venner, mangel på kontakt med andre barn, smerter og lidelse. Blir det da viktigere å lage et rom for venner og sosial kontakt enn å benytte seg av fysioterapi og andre hjelpeapparater? Hun fortalte videre at det å oppleve seg selv som deltager om en felles aktivitet er viktig. Man må føle delaktighet for å føle seg inkludert. Gi rom for deltagelse, og løsrive seg fra hjelpeapparatet, og barn vil kunne være mer delaktig istedenfor å måtte være avhengig av ulike timer til hjelpeapparater i skoletiden.
”Ta ikke fra meg leken”, var den første setningen Theodor kunne si. Han lærte seg å banne tidlig, og spytte: han var klar på at det var hans liv og at han skulle bruke sin fritid på hva han ville. Asbjørg sa også at Theodor kanskje aldri vil få en venn på den måten vi tenker på en venn. Det finnes ulike grader av vennskap, så selv om Theodor mest sannsynlig aldri vil komme til å ha et vennskap i den grad at det er kommunikasjon begge veier.
Han tilbringer tiden også tid sammen med andre funksjonshemmede, men han får ikke noen større følelse av mestring av å være med dem, enn når han er sammen med de som ikke funksjonshemmede. Dette er noe å tenke på som lærer. Det er fullt mulig å integrere funksjonshemmede barn med resten av klassen, ved å finne tiltak som kan hjelpe disse elevene med å tilnærme seg resten av klassen. Et eksempel her er at andre elever kan hjelpe de med en funksjonshemming med å lese eller skrive, alt ettersom hva den enkelte sliter med. De kan fra uke til uke, ha ulike grupper som finner på ting med denne eleven. Gjøre ting som vedkommende kan mestre til en viss grad, både med og uten hjelp.
Noe som jeg fant litt spesielt og fint er at hver dag i 15 minutter er han aktør til å skrive en logg på hvordan dagen hans har vært og hvilke opplevelser han har hatt. Da kan han fortelle om hva han har gjort på skolen, og hva han syns var bra og hva som var eventuelt dårlig. Dette kan gis tilbake som en tilbakemelding til skolen og kontaktlærer, og kan være en pekepinn på hva læreren kan gjøre annerledes. Dette er noe jeg kan tenke meg å bygge videre på. En flott måte å få innsikt i livet til elever på, enten de har en diagnose eller ikke.
Når de skal skrive i timen, er det andre elever som gjør det for Theodor. Det er andre som barn møter han. Han får være med i leken, selv om han ikke kan utrette så mye. Han har fått nye venner som venter på han når han blir kjørt i taxien. Alt dette er kanskje i bunn og grunn viktigere enn å skulle lære ting han aldri vil få bruk for senere uansett. Derfor blir det å vektlegge det sosiale, framfor detr faglige. Dette må selvfølgelgi sees ut ifra den enkeltes behov.
Bekkevold nevnte kontekstperspektivet. Det er arenaen som barna oppholder seg i. Som lærer må man kunne kartlegge og analysere læringsmiljøet, det er viktig for å kunne holde seg oppdatert på ting som skjer i miljøet og hva som trengs for å stimulere læring og trivsel. Det viktigste for alle barn er å bli godtatt og føle trivsel. Dersom ikke dette er på plass vil det bli vanskelig å få de inn på en læringsarena.
Et spørsmål hun stilte til slutt, og som fenget meg:
Er skolen er med på å forsterke sosiale forskjeller?
