I dag har vi hatt en ekstern foreleser fra Norges Dysleksiforbund ved navn Marianne. Hun snakket om hva det vil si å ha dysleksi og språkvansker, og satte dette opp mot generelle lærevansker. Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet, sa hun, samtidig som hun fortalte oss at dysleksi rammes uavhengig av evnenivå. Det betyr at vi kan ha veldig smarte dyslektikere, sammen med svake og helt normale. Hvis man har møtt en dyslektiker, har man kun møtt en, fordi det finnes ulike grader av diagnosen. Man må ikke glemme at alle mennesker er forskjellige, og dette gjelder også når det kommer til dysleksi.
Tilleggsvansker
Marianne ga oss karakteristiske vansker for elever med dysleksi, og nevnte at det kunne være arbeidsminne, korttidsminne og lagringsminne. Hun nevnte at det finnes andre former for vansker, som ikke nødvendigvis hang sammen med dysleksi, men kunne være et tillegg. Av disse kunne hun nevne finmotorikk og gruppering. I svært mange sammenhenger kan man finne sammenheng mellom dysleksi og barn som har ADHD, allergi, spesifikke språkvansker og hos prematurbarn. Dette gjelder naturligvis ikke i alle tilfeller, men kan forekomme.
Dysleksivennelig lærer
Vi ble fortalt om hvordan være en dysleksivennlig lærer, noe jeg fant utrolig inspirerende og lærerikt. En av tingene hun tok opp, som virkelig fanget min oppmerksomhet gjaldt høytlesing. Må absolutt alle elever lese høyt? Alle elever fortjener et trygt læringsmiljø mener nå jeg, og finnes det noe mer utrygt enn å føle redsel for latter blant skolekameratene?
Det beste, som også Marianne bemerket, er å ha egne avtaler med elevene i klassen. Dette gjelder også når det kommer til det å svare høyt på spørsmål i timen. For noen elever med språkvansker er det vanskelig å få med seg hva som blir sagt, fordi ordet rett og slett blir bearbeidet senere i hjernen. Det å aldri være kapabel til å svare i timen, fordi noen elever er kvikkere til å finne svarene, vil raskt utvikle en følelse av avmakt som igjen gir dårlig selvtillit rettet mot skolearbeid. Det en lærer kan gjøre, er å snakke med eleven og avtale noen tegn som eleven kan benytte seg av når vedkommende har kommet fram til svaret. På denne måten skaper læreren trygghet, og gir hver enkelte muligheter.
En annen ting en dysleksivennlig lærer kan gjøre, er å tillegge seg en vane med å starte hver time med å fortelle hva som skal skje videre. Det er en liten motivasjonsfaktor å være delaktig i hva som skjer, og når i tillegg det finnes enkelte som sliter med arbeidsminnet sitt bør læreren snakke i korte, klare setninger og repetere hva som blir sagt. I noen tilfeller vil det gagne seg å plassere elever med språkvansker sammen med sterke, motiverte elever. Dette fordi de motiverte eleven kan viderefortelle til den svake hva som blir sagt av læreren. Dette krever at elevene er samarbeidsvillige. Dessuten er vi som lærere ansvarlige for at elevene får tatt i bruk den eller de metodene som eleven lærer best av. Det er ikke alle som får noe ut av tankekart, og det er ikke alle som liker å tegne til tekster. Men en eller annen form for innlæring vil eleven synes noe om. Og så fort innlæringen synes å fungere for eleven, vil denne eleven føle mestring og ha lyst til å lære videre.
Vi fikk noen fabelaktige tips og eksempler på oppgaver vi som framtidens lærere kan ta i bruk i vår undervisning. Jeg kan godt tenke meg å bruke flere av eksemplene hun la frem.
Hun avsluttet med å si at man må gi elevene hjelpemidler og ressurser til at de vil føle at de mestrer. Mestringsfølelsen er viktig.
